Fiskefeber i bjørneland, del III

Vi har nå gjort unna de største sjøene på turen, og tar peiling nedover elva i retning Liverpool Bay og Nordishavet. Det er fint vær denne dagen, og vi har padlet innpå en stor elgokse med følge allerede. Antagelig er brunstsesongen på gang, og vi håper vi får se flere storokser nedover Kugaluk. Og ikke minst håper vi på å se bjørn. Vi bestemmer oss derfor for å ta en rolig dag, hvile middag og padle gjennom den kommende natta. Sjansen for å se store dyr øker betraktelig om man beveger seg i de mørkeste timene på døgnet.

Været er nydelig. Det er fantastisk opplevelse å padle nedover elva i en slik solnedgang. Følelsen av å være i ett med naturen er større enn noen gang.Vi ser dessverre ingen store dyr denne natta, selv om vi padler til sola er på vei opp igjen. Allikevel sitter vi igjen med store opplevelser, og vi nøler ikke ett sekund med å anbefale å padle på nattetid til andre. Det er en unik opplevelse som sitter igjen som et av høydepunktene på turen for meg personlig.

Turen nedover elva går greit, vi har utrolig fine leirer. Harren er bitevillig, og blir servert i både stekt og grillet utgave. Sammen med ender og Canada-gjess er det bra middag. Terrenget er i ferd med å forandre seg nå. Det blir brattere på sidene av elva, og litt mer stryk og skiferstein i elva. Oppe på toppen av åsene begynner tundraen å snike seg fram tydeligere for hver kilometer vi gjør unna. Den canadiske tundraen vi har lest så mye om i Helge Ingstads bøker om dette gigantiske villmarksområdet. Nå er vi her! Det er unektelig en spesiell følelse. Blåbær er det uendelige mengder av, og vi benytter oss av denne muligheten til en annen smak på frokostblandingen. I tillegg får man jo bra syn av denne bærtypen, og vi skuer og kikker etter bjørn mer enn noen gang nå. Det å få se bjørn i levende live er jo et av hovedmålene med turen!

En morgen får vi øye på noen spor i leiren. Det er etter en stor og en liten bjørn. Binne med unge! De har vært i leiren vår i løpet av natta, uten at vi har merket noe som helst. Det blir tettere mellom hver gang vi ser spor etter den store brune nå. Det er tydelig at den trives bedre og bedre nedover elva. Troen på at vi skal få se bamse snart øker betraktelig for hvert spor vi ser. Oppe ved Trout Lake så vi også bjørnespor, men det var enkelttilfeller og mange dager mellom hver gang. Nå ser vi bjørnespor nesten hver gang vi går i land. Snart må vi da få se selveste sjefen her i området?

fortsettelse følger...