Den måke ser lengst som flyr høyest.
I påvente av at ribbeina skal bli bra igjen, har jeg lest ei bok som heter "Måken Jonathan". Richard Bach har skrevet denne boken som hele verden leser.
Måken Jonathan er en nysgjerrig skapning. I motsetning til sine artsfrender, som bare flyr ut for å få seg mat og deretter flyr tilbake på stranda, så er Jonathan sitt høyeste ønske å se hvor fort det går an å fly. Flokken utstøter han, han er ikke som de andre. Tynne, magre Jonathan bryr seg ikke om å få seg mat. Han vil fly! Jonathan øver, dag ut og dag inn. For å få stor fart, så må man fly høyt og så stupe ned. Til slutt går Jonathan så høyt at han tror han er i himmelen. Der treffer han på en annen måke, Chiang. Han gjør Jonathan oppmerksom på at "Himmelen er ikke et sted, og den er ikke en tid. Himmelen er å være fullkommen.....Du nærmer deg himmelen, Jonathan, i det øyeblikk du nærmer deg den fullkomne fart. Og det er ikke det samme som å fly tusen kilometer i timen, eller en million, eller å fly med lysets hastighet: For et hvilket som helst tall er en begrensning, og fullkommenheten har ingen grenser. Den fullkomne fart, gutten min, er å være der."
Han får seg venner der, og han lærer andre flylystne måker de finurligste tricks. Men etterhvert vil Jonathan videre. De andre måkene savner han. Men Jonathan forklarer:
"Hva er det vi hver dag prøver å forstå? Hvis vennskapet mellom oss er avhengig av slike ting som tid og rom, da vil broderskapet være ødelagt den dagen vi omsider har overvunnet tiden og rommet! Men overvinn rommet, og alt vi har tilbake er Her. Overvinn tiden, og alt vi har tilbake er Nå. Og midt i Her og Nå vil vi kanskje møtes en og annen gang, tror du ikke det?"
Alle tanker som begrenser oss, må vi kvitte oss med. Det finnes ingen klare grenser. Vi blir bare opplært til å tro det. Hvis man aldri utforsker nye ting, arenaer der ingen andre har vært før, så vil man alltid stå på stedet hvil. Hvis Jonathan hadde hørt på flokkens befalinger, ville han aldri kommet lenger enn å fange fisk og fly tilbake på stranda...Tenk hva han da hadde gått glipp av!
Denne boken er en fantastisk metaforisk fortelling om livets utfordringer. Hva er det vi søker etter, hva er det vi jager? Relativismen er også tydelig, det som er viktig for ett individ betyr ingenting for et annet. Man må ta tak i det som bor inne i en selv, det man brenner for, og gjøre noe ut av det.
"..Riis hænger ... Riis i vanskeligheder ... Riis er sat ..."
Det er en av de bedre bøkene jeg har lest, umulig å legge fra seg. Han setter ting i perspektiv, eller for å si det på en annen måte: Han var en harding uten like. Med tanke på at han enkelte ganger vinterstid måtte tine seg ned i soveposen, så er vel ikke det å ta i! Dette har gjort at han både har fått oppkalt fjell og elver etter seg. Den dagen Ingstad døde i 2001, 101 år gammel, befant Lars Monsen seg ved Ingstad Creek. Tilfeldig?
Morten freister fiskelykken i Lyssjøen.