Naturalisten taler

I dag har jeg hviledag fra skolearbeidet. Vært litt heftig noen dager nå, så godt å ta livet med ro. Så da sitter jeg her. Og nyter roen. Gikk en tur i parken i sted, bare for å konstatere at det er høst - også i Oslo. Løvet lå klistret til marka, og det luktet akkurat som asfalt skal gjøre om høsten. Det kom ei regnskur,så jeg søkte ly under et stort lønnetre. Ble stående og tenke. Tenke på hvor heldig jeg er,som får lov til å ha både bylivet og villmarkslivet så tett innpå meg. Det er jammen meg få som sitter på begge deler. Jeg skulle ønske flere kunne få oppleve å være ett med naturen. Det er en utrolig følelse. Det gjør noe med sansene. Jeg blir bekymret når barn ikke hører fuglene synge, ikke hører vinden suse. Stillheten. Stillheten er lun. Den er trygg. Men det er ikke mange som hører den lenger. Jeg merker selv at jeg får skjerpede sanser av å være i slike omgivelser. Var hjemme en tur i helga, og det er balsam for sjelen. Oppleve roen. Ja, det er en opplevelse.

Jeg har lyst til å vise barn og ungdom naturen, stillheten, roen. Jeg vil vise de den urgamle dragningen mennesker har mot bålet, mot tilfredsstillelsen av å mestre naturens utfordringer. Jeg skal gi de opplevelser som sitter i. Jeg vil gjøre naturen til den opprinnelige læringsarenaen den egentlig er. Som et supplement til den skolen som allerede finnes.

Det skal jeg jammen gjøre.